Unutterable

Morgen:

Snøhule:

I tillegg til å være et mulig framtidig konseptalbum av Beastie Boys, er Iliaden en bok som er så fuck off gammel at den regnes om det første tilfellet av vestlig litteratur. Jeg fryktet 450 sider pliktløp og oppramsing av forfedre, men dette er en gammel hjørnestein som byr på flere positive overraskelser, som for eksempel øyeblikk av humor og til tider målfarlig språkbruk. OK så er det en god del oppramsing av forfedre og banesår også, og OK så sleit jeg ganske tungt mot slutten, men dette er ikke en bok man trenger å frykte som en kjip og traurig del av det halv-obligatoriske kulturpensumet.

Fortellingen veksler mellom den beleirede anatoliske byen Ilium og Mt. Olympus, hvor en bande sprut gale, serie-backstabbende guder utkjemper renkemaker-maktkampene som egentlig avgjør hvordan krigen skal ende. Zevs tvinger i utgangspunktet gudene til å holde seg utenfor konflikten, med det ene lille unntaket at han selv får lov til å blande seg inn så mye han bare gidder, yo. Dette opplegget respekterer de andre gudene omtrent like mye som en dverg i kanindrakt, og det hele degenerer til en orgie av guddommelige manøvreringer og lite subtile inngripener. Zevs truer med knøvlings innimellom, men de andre føyer seg kun med ljugekors og kjører på igjen så fort tordenguden fysisk forlater rommet / fjelltoppen.

Menneskene ved Ilium er kun brikker i gudenes egoistiske og ofte smålige spill, men de er forbausende sofistikerte karakterer noen av dem, spesielt når bokas formidable alder tas i betraktning. Eksempel: handlingen starter med at Achilles, den tøffeste av alle de greske heltene, blir så mugen når kongen rekvierer en slavejente at han ikke vil være med å leike lenger. Achilles tar med seg hæren sin for å sitte nede ved stranda og sutre som ei lita jente, og der blir han nesten helt til slutten av krigen, i påvente av at grekernes situasjon skal bli så desperat at det ikke vil være noen tvil om hvem som reddet dagen når han endelig griper inn.

Morgen:




Herr Grevling er fortsatt ikke helt tjukk nok til å runde sitt livsmål om å dekke hele laptopen med flesk og pels.

På vei til jobb:







Et medlem av Bad Girls tagget gjengnavet på en søppelbøtte? Noen malte Bad Girls på søppelbøtta og plasserte den utenfor skolen for å skremme slemme jenter?

Snø:













Bildene over er ufremkalte negativer fra min fars samling. De er tatt på midt på 70-tallet en gang, i løpet av en vinter hvor det må ha snødd litt mindre enn vanlig, hvis mine brutalt overdrevne barndomsminner er noe å dømme etter. Såvidt jeg kan huske, var det ikke skikkelig vinter i Mo på 70-tallet før de siste grantoppene druknet i snø.

Jeg burde selvsagt holdt meg unna The Joke's Over, illustratøren Ralph Steadmans mimring om et et liv tilbragt i alt for stor nærhet til action-psykopaten Hunter S. Thompson. Som dokumentarene Breakfast with Hunter og Fear and Loathing on the Road to Hollywood, byr denne boka på en serie ubehagelige påminnelser om at Thompson ikke bare var en drevet og eksentrisk hedonist, men også en fullslått kukjævel som likte å gjøre livet surt for andre folk.

Som han selv påpeker, understreker og gjentar igjen og igjen i The Joke's Over, var Steadmans tegninger en viktig utløser for Thompson. Selv om det finnes elementer av såkalt gonzo i Thompsons tidligere verker (som f.eks. Hell's Angels), var det i den Steadman-illustrerte reportasjeartikkelen The Kentucky Derby is Decadent and Depraved at oppskriften ble spikret. I følge Steadman, var det hans kaos-infernalske tegninger som fikk Thompson til å mistenke at den den tilsvarende udisiplinerte reportasjeteksten ikke var et feilsteg men begynnelsen på en ny stil.

Dessverre for Steadman, var dette gjennombruddet også begynnelsen på en lang karriere som Thompsons hundsede, manipulerte, og tidvis ignorerte sidekick. Kapittelet om duoens dekning av derbyet er avslørende og underholdende, men det er også smertefull lesing: Steadman gjør sitt beste for å samarbeide med en olm, møkkings Thompson, som belønner ham med kjeft, trusler og to doser mace rett i kjeften. Reportasjeturen ender med at Thomson slenger Steadman ut av bilen ved flyplassen og truer med å kverke ham litt skikkelig hvis han noen gang viser seg i Kentucky igjen. Når den resulterende artikkelen blir en suksess, gjør Thompson psykopat-omvending og sender et brev hvor han spør hvordan det går - gamle kompis - og lurer på når de skal gjøre det igjen.

Slik han framstiller seg selv, er Steadman en koselig, litt kjedelig og forsiktig kar som står opp klokka ni hver morra. The Joke's Over er fortellingen om hvordan denne rare karen prøvde og feilet i et livslangt, nederlagsdømt forsøk på å vinne Hunter S Thompsons respekt og vennskap.