I det jeg kom inn døra hørte jeg et hult dunk av poter mot kjøkkenbenk, deretter et lavere dunk av poter mot kjøkkengulv. Diplomis kom inn i stua, med en 10 cm lang lysegrønn gresshoppe i kjeften.

Han slapp gresshoppa, og lappet til den slik at den gled over gulvet og inn på kjøkkenet igjen. Der rakk den to 5 cm høye hopp på kvestede bein før Diplomis igjen var over den, med friske høyre-venstrekombinasjoner og dribling inn i en skog av fuktige klær under et klesstativ.

Etter en ekstra lei uppercut, klarte gresshoppa å klamre seg fast til et stykke sengetøy, ca. 15 centimeter over gulvet. Diplomis hadde mistet den av syne, og etter hvert som han lette, ble tampen ble stadig kjøligere. Uten å tenke meg særlig nøye om, bar jeg sengetøyet bort til kjøkkenvinduet og knipset gresshoppa ut i bakgården. Urealistisk plastgrønn, og med oransje knapper for øyne, spant ned mot bakken, fatalt skadet.

Diplomis ynket seg og lette over alt: I klesvaskskogen, bak sofaen, under stuebordet, og - optimistisk nok - inne i et klesskap han såvidt klarer å snutedytte opp.

You've heard about that Blake
Went down the hill
In Chepstow in London
He was broke
But it was OK

Rome didn't matter or come up
But Heaven and Hell did
And look up
The fire, the fire is falling
And look up, look up

- The Fall, som ikke er som andre band, om William Blake, som ikke var som andre gravører.

A propos diktere: I går forsøkte jeg meg på EE Cummings' memoarer fra første verdenskrig, The Enormous Room, men la den bort i avsky etter fem-seks sider. Av en eller annen grunn, har den store ord-kubisten (ca. 28 i gjerningsøyeblikket) gått for å skrive boka på en intellektuell-eplekjekk, veslevoksen måte som umiddlebart setter seg i halsen. "I betook my personage over to the mess hall, to undertake a confrontation with Mr. A." Flaks for Cummings at han var en eksepsjonell poet, for memoarskrivingen hans holder ikke på kretsnivå.

Rett ved leiligheten min ligger en stor, 90% ferdigbygd kirke. Så vidt jeg kan se, er det eneste som mangler noen dekorative plater som var ment å dekke bygningens ytterside, men som aldri kom på plass, sikkert på grunn pengetrøbbel og/eller loking rundt.

Nå er kirken et betong-piggsvin som det stikker bøyde og triste metallstaver ut av. De jevnt distribuerte, halvmeterlange stavene er gode og gjennomrustne, så kirken har nok stått slik - naken og beinstygg - ganske lenge.

Jeg mistenker at medlemmene av menigheten blåser seg opp noe veldig når de diskuterer kirkeproblemet, og at det finnes flere konkurrerende forslag til løsning. Eventuelt gir man beng: kirken i full bruk, og når jeg gikk forbi (rundt 23.00) i går var det nattverd på gang.

Hvis jeg blir frisk i morgen er det bevis - BEVIST - at barter forårsaker hangling. Etter å ha småfebret og hostet i en uke, tok jeg barten på morgenkvisten i dag, og nå forventer jeg å være frisk som en ferskvannsoter i morgen tidlig.

Klimaet tatt i betraktning, er vi mystisk mye syke her nede. En ting er ihvertfall sikkert: Det har ingenting å gjøre med at air conditioning-systemet på jobben har sin ferskluftskilde på toalettet, hvorfra det sprer en vag men konstant eim av kloakk.

Barten til BT er utrolig bra. Tenk Trailerbart og 80-talls pornofilmer. Skummelt.

Ellers nytt er at jeg enda ikke er blitt kvitt tarmproblemene mine. Det skal visst ikke gå an å holde seg en hel dag lenger..
Jeg leste en fin artikkel idag på Global Apathy. Dvs jeg prøvde å lese den, men ga opp. Den handlet om det fine ved nullifikasjon. Stort sett er denne siten full av nyttige ting som kan krydre og lysne livet til glade normal folk. Slik sites gjør meg virkelig glad i menneskeheten.

Jeg har fått meg en saftig, feit jækel av en bart. Ikke en moderne eller ironisk bart, men en skikkelig en, som henger ned cirka til toppen av underleppa. Tjukk og god er den, omtrent som barten til en polsk fabrikkarbeider fra 70-tallet. Tenk Lech Walesa. Folk reagerer.

Jeg leste nettop The Clerkenwell Tales av Peter Ackroyd. Det er en historisk roman om renkespillene til en sammensvergelse kalt Dominus, som skumler på å erstatte kong Richard II med Henry Lancaster. Handlingen er visstnok basert på faktiske hendelser, og Ackroyd refererer blant annet til dokumenter som ble funnet i en fransk katedral i 1927.

Som sann historie må nok Clerkenwell Tales tas med en økonomi-klype salt: Jeg mistenker at Ackroyd har basert seg på et rammeverk av historiske navn og hendelser, for deretter å trampoline-gjette seg framover i forskjellige retninger. Men Clerkenwell Tales formidler store mengder stemning fra senmiddelalder-London (1399), og er generøst bestrødd med autentiske detaljer, lingo og anekdoter. Litt spennende er den også, og overraskende velskrevet, sjangeren tatt i betraktning. Jeg har allerede bestilt et par nye Ackroyd-bøker fra Amazon, inkludert en biografi av William Blake.

Toalett-terroren har endelig rammet mitt legeme også.
Det er nesten tatt for gitt at man får en eller annen form for toalettavhengighet når man som skjør normann besøker syden i en lengre periode.
Med toaletteavhengighet mener jeg det å ikke kunne bevege seg noensteds uten å måtte ha en uttømmingsstasjon fryktelig nærmt.

Slik har det altså vært siden søndag. Smart som jeg er, hadde jeg lovet min mor (som er på besøk) å reise med henne ned til sentrum av Athen og opp på Akropolis den dagen.
For å gjøre en lang historie kort, så ble det tur til sentrum, innom en taverna, kikket på Akropolis høyden, og så rett hjem. Og siden har jeg måtte holde meg i nærheten av et toalett.
På den lysere siden bæsjet Ida Marie utover meg for 2.gang. Hurrah!


Ida Marie getting jiggy with it



Martin (nevøen min) ikke helt fornøyd med leken sin.

Katten min er en astmatisk stakkar ved navn Diplomis (lang historie). Hver eneste dag får Diplomis noen solide omganger skambank fra nabolagets alfa-mons, som er den største katten jeg har sett.

Mens Diplomis lever i et Helvete av ydmykelse og frykt, har alfa-mons det fint: Han eier nabolaget, og siden han er stor som en gjøkalv, eier han det nok til den dagen han dør. I mellomtiden må alle katter innenfor alfa-mons' rekkevidde finne seg i at han deler dem inn i to kategorier: 1) puling eller 2) juling.

Her om dagen tok jeg alfa-mons i å klemme seg gjennom gitteret foran kjøkkenvinduet mitt. Han er stor som en schæfer, og jeg hadde aldri trodd han skulle klare å klemme seg gjennom; jeg var mer bekymret for at Diplomis skulle vokse seg for stor for inngangen sin. Men der var han altså, alfa-mons, som en tjukk blekksprut gjennom gitteret, på vei inn for å minne Diplomis på et par ting.

I går leste jeg ferdig "25. september-plassen" av Dag Solstad. Det er en slags arbeiderkrønike om en Haldensfamilies hverdag fra 1945 til 1972, som sett gjennom AKP-brillene til Solstad. I tillegg til å være drevende godt skrevet, pekte boka en anklagende finger mot hvor lite jeg EGENTLIG vet om etterkrigstid og EF-kamp. Nesten litt fristende å lese litt historie om perioden, så lenge det ikke involverer Berge Furre's svingslag med kjedelighetsslegga, "Vårt hundreår : norsk historie 1905-1990 ." Den leste jeg faktisk en gang, men nå er hvert eneste ord sandblåst ut av hjernen min.

Under Tyrkeren (eller nazistene, eller juntaen '67 - '74) må det ha vært streng rasjonering av butterdeig i Hellas. Maks én butterdeigbolle med sjokoladefyll ukentlig til hver greker, og nåde den som ble tatt med private lagre av, for eksempel, melis-glaserte butterdeig-horn fylt med overraskende mye ost.

Lange år med butterdeig-smalhans er det eneste som kan forklare samtidsgrekernes bunnløse hunger etter det fettfulle bakverket. Bakeriene er lastet til ripa: Ostepai pakket inn i butterdeig; skolebrød laget av butterdeig; butterdeigboller med melis-og-baconfyll; butterdeig-tuber fylt med wienerpølser. Grekernes fantasi og ressursstyrke kjenner ingen grenser når det gjelder å pakke ting inn i mirakel-bakverket.

Foreløpig selger bakeriene småkaker og baguetter som ikke involverer butterdeig, men det er nok et spørsmål om tid.

Sjelden eller aldri har Pink Floyd vært et større problem enn de er nå. Hver gang vi sitter på det Magiske Ølstedet (2 euro pr. halvliter) eller på Blueprint (tungrockbule) svever Pink Floyd som en usynlig, udetonert bombe 20 centimeter over bordflaten. Hvis noen aktiviserer Pink Floyd-bomba, eksploderer forsamlingen i bitre krangling- og skitslengings-sessions som varer til sistemann går hjem.

For noen er Pink Floyd (post Syd Barrett) en slags oppsummering av all musikk vi ikke liker: Gitardriblende, pompøse flinkiser anført av en av rockens største sutrehaner. For andre er det et helt greit band som lagde noen bra plater og en tøff film med marsjerende hammere.

Rett etter film, er musikk det mest populære samtaletemaet når vi møtes. Før eller seinere nevner noen Pink Floyd, det er ikke til å unngå.

I dag lå det sementsekker og plastbøtter i HANOMAG.

Ida Marie døpte meg skikkelig igår. Jeg drev og trøstet henne på kvelden igår, da hun tydeligvis ikke hadde det så greit. Vondt i magen regnet vi med.
Plutselig kom det et brak og litt putring fra innsiden av bleien, og når jeg ser ned så skjønner jeg at den bleien er FULL.
En brun stripe snirklet seg i vei fra bleiekanten hennes og bortover t-skjorten min.

Nå er jeg døpt. Nå er jeg pappa på ordentlig!

Time Tales er ikke det første nettstedet som spesialiserer seg på funnede (i parken, på loppemarkeder, i kjellere, osv.) fotografier, men det er lett det mest omfattende jeg har sett. All kvantiteten gjør det litt vanskelig å finne fram til godbiter, men det er bryet verdt (for folk som liker slikt).

Athen er en slags forkvaklet elefantkirkegård for biler. Modeller som forlengst forsvant fra veiene andre steder harker fortsatt rundt her nede, som slitne, kuede rustspøkelser fra 70- og 80-tallet: Simcaer, Ladaer, Yugoer, Opel Rekorder og rockende Ford Taunuser.

På vei til jobben går jeg forbi en nifs krysning mellom lastebil og kråkeslott. Den heter HANOMAG Rekord, og ser ut som den ble bygd på 30-tallet en gang, for deretter å falle i hendene på gale sigøynere. Hønsenetting og drivved er satt sammen til et slags overbygg som det henger improviserte lamper fra, mens verktøy og skrot ligger blandet på lasteplanet.

Jeg trodde lenge at HANOMAG (Hannoversche Maschinenbau AG, i følge Internett) var en stasjonær utendørsgarasje/søppeldynge for folka i en suspekt leca-enebolig som den står ved siden av. Men så var den plutselig borte i et par dager, for deretter å dukke opp igjen, med nytt skrot på planet.

Quand j'etais petit er et nettsted hvor folk legger inn bilder av seg selv som små og som voksne. Underholdende, men også litt trist, spesielt når bilde-duoene går rett fra barndom til gammel, og hopper over posterens ungdom. I slike tilfeller aner man nesten omrisset av en person i sin beste alder, mellom de to fotografiene.

Denne webloggen har fått et nytt medlem. Meg!

På denne webloggen kommer jeg til å skrive om spennende ting etter hvert som jeg snubler over dem, i virkeligheten eller på Internett. Siden jeg a) er en nerd og b) er midt i et arbeidsintensivt syd-europeisk eksilopphold, vil nok de nettbaserte tingene dominere.