She disappeerd, and left me dark, I wak'd
To find her, or for ever to deplore
Her loss, and other pleasures all abjure:
When out of hope, behold her, not farr off,
Such as I saw her in my dream, adornd
With what all Earth or Heaven could bestow
To make her amiable: On she came,
Led by her Heav'nly Maker, though unseen,
And guided by his voice, nor uninformd
Of nuptial Sanctitie and marriage Rites:
Grace was in all her steps, Heav'n in her Eye,
In every gesture dignitie and love.

Gode, gamle John Milton kunne få sagt det.

Fine boligblokker vs dumpede bilvrak.



Diplomis, i går kveld.

Hellas er et annerledesland. Men også et land der ting tilsynedlatende fungerer.
Da jeg gikk hjem fra jobb idag kom jeg på at ting faktisk er så forskjellig her nede fra Norge at det er vanskelig å forestille seg at noe kan fungere.

For eksempel at grekere aldri kommer til avtalt tid. Det er noe som kan irritere vettet av stakkars normenn, men siden alle grekere vet at ingen grekere møte opp når de skal, så er det nesten dårlig gjort å komme når man har avtalt.
Hvis du kombinerer dette med at grekere aldri gjør mer enn de trenger, og helst gjør det i skippertaks-ånd når tidsfristene nærmer seg, så ender man opp med noe som kan ligne en gjennomsnittlig norsk studenttilværelse - for hele befolkningen!
Det kan være det at mine inntrykk er farget av å bo i Athen.
På veien jeg går fra hjemmet til jobben, som er omtrent 4 kilometer, finnes et ganske bredt spekter av inntrykk. Jeg går bakveiene, slik at jeg slipper å følge motorveien helt hjem.
Der ser jeg den nye motorveien, gamle nedkjørte bakveier, åpne brakke jorder, forlatte byggeprosjekter, gamle velholdte hus, spøkelsesbiler fra 60/70-tallet, nye toppmoderne audi-er, annleggsområder, halv-oppgravde veier med åpen kloakk, helt nye leilighetskomplekser med automatisk port-åpner, nedslitte blokker som burde vært kondemnerte, og endel løshunder.

Kontrastene er utrolige store her nede. To hus som står ved siden av hverandre kunne like gjerne stått på hver sin side av verden, hvis man ser på tilstanden til husene.
Dette er området der OL skal være om 7 måneder. Dette skal være Hellas' forsøk på å gi utlendingene det beste inntrykk av Athen.

Det virker som om folk stort sett er fornøyd så lenge ting fungerer på et vis. Hvis infrastrukturen funker i de fleste tilfeller, så er det greit. Det gjør ikke så mye om strømmen går 5 ganger på rad de få dagene det regner her. Det er også helt greit å bruke en vrakpant-klar bil eller moped så lenge motoren går og bremsene fremdeles funker.
Det eneste man ikke må finne på å gjøre, er å skape ubalanse i trafikk-kaoset. Hvis man ikke trør på gassen minst 1-2 sekunder før det lyser grønnt, da blir det tuting! FYYYY FYYYY!! *tuut*tuut* Hvis man svarer på tutingen med f.eks. a vise det greske "I put a spell on you"-tegnet, så blir det bråk.

Som skandinaver er det også veldig rart å måtte bruke tid på å diskutere den minste ting. En greker vil gjerne ha en diskusjon om hva som helst. F.eks. om hvor et ølglass optimalt sett skal stå på bordet. Det er ikke så utrolig viktig om noen vinner diskusjonen, helst skal ingen vinne, så lenge diskusjonen er blitt tatt.
Det er artig det, de første gangene. Helt til man gjør den fatale tabben å være brysk og hard i stemmen for å avslutte den n'te diskusjonen, og grekeren du snakker med blir dritsur.

Som sagt, er det vanskelig å forestille seg at noe fungerer her nede i det hele tatt.
Alt må diskuteres først. Når det først skal gjøres, så gjøres det på den billigste og minst (men likevel) tilfredstillende måten. Sommeren varer omtrent 8 måneder med en temperatur som ligger mellom 35 og 40 grader, noe som setter ned effektiviteten til de fleste.
Men likevel fungerer ting på et vis. Hellas har en av verdens høyeste leve-alder, selv om 70% av befolkningen røyker. Melken på butikken er fersk og god, bussene går, taxiene kjører deg stort sett der du vil når du først får tak dem, og all frukt og grønnsaker smaker mye bedre her enn i Norge.

Befolkningen er veldig vennlige, og hvis du får et illebefinnende eller trenger hjelp ut på gaten, så er det ingen som går forbi. De mater alle løshundene, og de deler gjerne en historie om Hellas.

Men det å bo her nede er en spesiell opplevelse. Jeg har satt ting litt på spissen noen steder, men ikke alle.
Jeg har funnet ut at hvis man har store mengde tålmodighet, tåler at ting ikke er helt perfekt, og har evnen til å glemme at kassedamene på Rimi er 1000% mer effektive enn kassedame-rasen på Bazaar, så er det faktisk helt greit her nede.

Det er utrolig deilig å kunne sitte ute om kvelden og ta seg noen iskalde pils i 30 graders varme. Det er fantastisk mat her nede til en billig penge hvis man vet hva man skal spise og hvor man skal gå.
Nå har jeg kun vært på en øy ikke så langt utenfor fastlandet, men det var også en helt utrolig fin opplevelse.
Som norman er det veldig merkelig å komme fra et land der det meste skal utføres effektivt og ordentlig, til et land der det ikke er så nøye når ting skjer, bare de skjer. Og når de skjer, så er det ikke så nøye om det er perfekt, bare det funker tilfredstillende.
Det er veldig merkelig, men det er helt greit.

Ting som, i løpet av den siste uka, har vært interessante i minst to minutter:
Revisiting Watergate
Christ Church Spitalfields
Is This You?
Eraserhead retrospect
Chevalier d'Eon
Boombox Museum
Tupolev PS-124
The Hollow Earth

"Thomas Griffiths Wainewright, the subject of this brief memoir, though of an extremely artistic temperament, followed many masters other than art, being not merely a poet and a painter, an art-critic, an antiquarian, and a writer of prose, an amateur of beautiful things and a dilettante of things delightful, but also a forger of no mean or ordinary capabilities, and as a subtle and secret poisoner almost without rival in this or any age."
--> Pen, Pencil and poison
--> Poet, painter... and poisoner?

Det er parringstid for greske katter om dagen, noe som betyr uling rundt hushjørner om natta og ekstra bonusrunder med juling for Diplomis. Kattene på bildet hadde seg i et løskatt-intenst område midt mellom jobben og hjemme.



Dette er Gamle Loco, en ekstremt sinnssyk løskjøter som lever av å jage biler bort fra kjøpesenteret Carrefour. Han og en kompis står og velger ofre i krysset hvor veien fra senterets parkeringshus møter Kifissias Avenue.

Harmon Leon er en action-journalist som infiltrerer tåpelige organisasjoner og oppfører seg som en superubrukelig insiderklovn helt til han (etter få timer, ofte) sparkes til helvete ut. Deretter skriver han morsomme artikler om sine opplevelser blant lokskalle-operasjoner som Raelianerne, The Psychic Reader Network, og Arnold Schwarzeneggers guvernørkampanje. Den alltid like glimrende Mister Pants (nylig tilbake etter ett års pause) har samlet Harmon Leon-artikler som ligger ute på Internett.

Hvis Noam Chomsky var enda litt sintere og neger: Immortal Technique. Ganske så rockende, og et spennende sidesteg fra den gangstergrådige blindveien som amerikansk hip hop har rotet seg inn i.

Denne fyren satt helt urørlig på fortauet, og først når jeg kom innpå ble jeg trygg på at det dreide seg om en levende hund, og ikke om et grotesk utstoppelseseksperiment i regi av FRETEX. Jeg ble stående en stund men kunne ikke se noen som eide den uheldig kledde gimpen. Han bare satt der helt for seg selv og stirret stoisk oppover Kifissias Avenue.

Halandris eneste tigger skal ha kreditt for at han gjør det med en sigar i keiva.

A Book

There is no frigate like a book
To take us lands away,
Nor any coursers like a page
Of prancing poetry.
This traverse may the poorest take
Without oppress of toll;
How frugal is the chariot
That bears a human soul!

- Emily Dickinson

Igår lånte meg og Cecilie kameraet til Bjørn Tore. Her er et par av bildene vi tok.
Jentene mine er kommet hjem, så nå er familien samlet. Det har vært fint vær omtrent hver dag siden de kom hjem.




Skumring i Athen fra balkongen


Ida Marie poserer

Hvis man trenger å få tak i små programmer som gjør jobben og som ikke nødvendigvis krever installering eller forandrer registry'en i windows, så kan det være lurt å ta en kikk på TinyApps.org.
Her er det mange nyttige små programmer. Som f.eks. Lynx for windows!!! ;-)

Fjell-løver liker visst moutainbike syklister.
Kanskje det er noe med muskel/fett forholdene som smaker godt?

PS! Evan Dando sin siste plate er utrolig fin. Jeg har hørt på den konstant i 2 dager nå, og den blir fremdeles bedre og bedre ved hver gjennomhøring.

-Ricki

O Rose thou art sick.
The invisible worm,
That flies in the night
In the howling storm:

Has found out thy bed
Of crimson joy:
And his dark secret love
Does thy life destroy.

--

Ah Sun-flower! weary of time,
Who countest the steps of the Sun:
Seeking after that sweet golden clime
Where the travellers journey is done.

Where the Youth pined away with desire,
And the pale Virgin shrouded in snow:
Arise from their graves and aspire,
Where my Sun-flower wishes to go.

>> William Blake igjen

yes is a pleasant country:
if's wintry
(my lovely)
let's open the year

both is the very weather
(not either)
my treasure,
when violets appear

love is a deeper season
than reason;
my sweet one
(and april's where we're)

>> e e cummings

I nesten 3 uker har jeg vært alene i Athen. Kjæresten min, Cecilie, og datteren min, Ida Marie, har vært igjen i Norge siden før jul. Det er første gang jeg har vært alene siden Ida Marie var født.
Hvis vi ser bort ifra at jeg har savnet dem, og kaller dette et eksperiment i å klare seg selv, så var det særdeles lite vellykket.
Jeg kan rapportere at det aldri før har vært så lite vasking, klesvask, døgnrytme eller edrue dager. Eller kanskje det har det, men jeg taklet det bedre før.
Det er også en mulighet.
Jeg kan også rapportere at fredag som var, var en særdeles vellykket kveld ute, som resulterte i fulle vikinger og mye moro.

Heldigvis kommer jentene mine hjem om 4 dager.

-Ricki

Himmelen utenfor kontorene våre, for cirka en halvtime siden. Det virker trygt å anta at det kommer til å regne i natt.



Lys fra en lyskaster treffer regndråper på himmelen.

This morning Hitler spoke in Danzig, we hear his voice.
A man of genius: that is, of amazing
Ability, courage, devotion, cored on a sick child's soul,
Heard clearly through the dog wrath, a sick child
Wailing in Danzig; invoking destruction and wailing at it.
Here, the day was extremely hot; about noon
A south wind like a blast from hell's mouth spilled a slight rain
On the parched land, and at five a light earthquake
Danced the house, no harm done. Tonight I have been amusing myself
Watching the blood-red moon droop slowly
Into the black sea through bursts of dry lightning and distant thunder.
Well: the day is a poem: but too much
Like one of Jeffers's, crusted with blood and barbaric omens,
Painful to excess, inhuman as a hawk's cry.

>> Robinson Jeffers

Jeg sitter og hører på Evan Dandos fjorårsskive, Baby I'm Bored. Den detroniserte slackerkongen lager pene, melankolske, semi-akkustiske låter som er godt egnet for abonnenter på Vi Over 30. Lemonheads lagde jo et par bra skiver (Its a shame about Ray og Come on feel...) og jeg satt med en følelse av at noe glapp når Dando forvillet seg inn i dopmyra.

Vel, nå er han tilbake, på et vis, nesten like halv-interessert og hippie-slappkjevet som før, og med en gjenfunnet teft for vakre-triste sanger. Baby I'm Bored er en positiv overraskelse som antyder store ting for framtida, dersom Evan klarer å la crackpipa forbli på hylla.

Ellers: Jeg så DVD-versjonen av Snatch i dag, og den inkluderte en making of-dokumentar som skilte seg litt ut fra hovedfeltet. Vanligvis sitter folk bare og klør hverandre på ryggen i slike dokumentarer (working with everyone was so fantastic and the director is fantastic and it was such a fantastic honour...), men her var det noe annet som gjaldt: Guy Richie framsto som en passiv-agressiv (kompis-kompis-sjef!-kompis) og selvhøytidelig fyr som det er skikkelig vanskelig å jobbe med. Det var nesten flaut å se på, og nok et bevis på at man ikke trenger å være kul for å lage kule ting.

Denne lille Skodaen ser ganske harmløs ut, ikke sant? Vel, IKKE EGENTLIG I DET HELE TATT: bilalarmen dens har pepet i en snau uke nå, og den tyner fortsatt forvridde, batteri-dødsrallende pipelyder, som om den var en veldig stor og insisterende metallfugl. Fyrene på Skodautsalget som eier bilen - og som holder til i samme bygg som oss - later som ingenting og tusler nervøst omkring i den glassmonter-aktige butikken sin. Enten aner de ikke hvordan alarmen skal slås av, eller så har de allerede sent ut et par fyrer, men ingen av dem har kommet tilbake. Litt som i Stephen King's gamle plott-langskudd, Christine.

I går var det sjørøverfylla som gjaldt. Vi var på Beer Academy, hvor de sedvanlige Guinnessene ble kombinert med eksentriske ølsorter fra uberegnelige bryggsteder som Belgia og Holland. Kjetil drakk for eksempel flere halvlitere noe som het Vrak (eller lignende) og som ble servert i avlange alkymi-reagensrør med stort trehåndtak. En kjekk øl å ha hvis man planlegger å klinke til noen i løpet av det nærmeste kvarteret.

Når akademiet stengte (ca 01.00) stakk vi opp på Blue, en klubb som ble kraftig forbedret når de nylig installerte tappekraner. Tidligere gikk det på 0.33-flasker som var frekke nok til å ta fem euro stykket for. Vi ble til sånn i syv-åttetida, og ble gode og kanonsnydens alle mann.

Ellers har jeg kjøpt meg en laptop. Det er en Fujitsu-Siemens Amilo A som jeg er godt fornøyd med hittil. Den kostet litt mer enn jeg hadde håpet (flere tusen mer enn i Norge), men det gjør slikt gjerne her nede.

The annals say: when the monks of Clonmacnoise
Were all at prayers inside the oratory
A ship appeared above them in the air.

The anchor dragged along behind so deep
It hooked itself into the altar rails
And then, as the big hull rocked to a standstill,

A crewman shinned and grappled down the rope
And struggled to release it. But in vain.
'This man can't bear our life here and will drown,'

The abbot said, 'unless we help him.' So
They did, the freed ship sailed, and the man climbed back
Out of the marvellous as he had known it.

>> Seamus Heaney

A man adrift on a slim spar
A horizon smaller than the rim of a bottle
Tented waves rearing lashy dark points
The near whine of froth in circles.
God is cold.

The incessant raise and swing of the sea
And growl after growl of crest
The sinkings, green, seething, endless
The upheaval half-completed.
God is cold.

The seas are in the hollow of The Hand;
Oceans may be turned to a spray
Raining down through the stars
Because of a gesture of pity toward a babe.
Oceans may become gray ashes,
Die with a long moan and a roar
Amid the tumult of the fishes
And the cries of the ships,
Because The Hand beckons the mice.

A horizon smaller than a doomed assassin's cap,
Inky, surging tumults
A reeling, drunken sky and no sky
A pale hand sliding from a polished spar.
God is cold.

The puff of a coat imprisoning air:
A face kissing the water-death
A weary slow sway of a lost hand
And the sea, the moving sea, the sea.
God is cold.

>> Stephen Crane

I dag leste jeg ferdig Dag Solstads 'Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige'. Det er en både trist og morsom bok, som handler om Oslos sjeleslukende drabantbyer og om en OBOS-pamp med 40-årskrise. Sistnevnte forlater kone, barn og et møblert liv på St. Hanshaugen til fordel for Romsås, en drabantby han selv var med på å planlegge som ung arkitekt. Dag Solstad selv er semi-allestedsnærværende i denne boka, som starter med at han og den framtidige hovedpersonen, en fiktiv barndomsvenn av ham, havner på sjørøverfylla og krangler om Solstads forrige roman, Gymnaslærer Pedersens beretning.

Et nyttårspyntet banantre.



Diplomis i skittentøykurven.



Gårdsplassene rundt Athens barnehager består av kunstgress-dekket betong. Slikt blir det rene barn av.



En grønn lomme - kvikt! la oss fylle den med bilvrak.