Idag var det 20 grader og sol. Meg og Cecilie gikk en tur på ettermiddagen, og tok bilder av et rart hus som kan minne om blitzerhuset i Oslo. Vi har gått forbi der flere ganger før, og det bor faktisk noen mennesker der. Dette huset ligger midt i et helt vanlig strøk med standard greske blokker.
Det ser ut som om noen tagget huset på 70-tallet, når Marousi gikk fra å være en landsby til å bli slukt av Athen.


Gresk blitzerhus.


Gresk blitzerhus fra ny vinkel.


Trær i blomst.


Meg med en ryggsekk full av vann og begge hender full av handlevarer.

Denne uken hadde en stor dose med opplevelser jeg gjerne skule vært foruten.
Ida Marie har begynt å mislike brystmelk eller holder på å få tenner (kanskje begge deler), så jeg har gått rundt i en zombie-lignende tilstand hele uken pga for lite søvn.

Vi reiste til sykehuset på onsdag. Det ligger sørover, ganske nærmt sentrum og Omonia området. Ida Marie hadde urinveisinfeksjon i julen, og vår lege her i Marousi ville at vi skulle snakke med en nyrespesialist på barneklinikken i byen for å være sikker på at hun ikke får det igjen. Vi kom dit til avtalt tid, ufattelig nok, men måtte vente 50 minutter på legen. Han leste gjennom en engelsk versjon av utskrivingspapirene fra Norge, og sa "ne ne.. ok.. ne.. ne.. everything is ok. She is fine. You can go home". Så vi reiste hjem.
Det er 3.5 timer jeg gjerne skulle hatt tilbake.

Igår vasket Cecilie dørmatten vår fordi den var skitten og morken. Den hadde anti-skli gummi på undersiden før hun vasket den på kokvask. Etter kokvasken var gummien i alle rør og slanger i vaskemaskinen, og jeg måtte leke rørlegger.
Det er også noen timer jeg gjerne skulle hatt tilbake.

Ukens greske opplevelse:
Etter vi fikk en skyhøy telefonregning forrige måned, så kjøpte vi internet gjennom Forthnet. De distribuerer en CD som skal ordne alt automatisk. Dvs skulle ha gjort det. Etter 2 timers prøving og feiling, sjekket jeg CD-coveret; programmet støtter tydeligvis ikke WindowsXP. Hva er vitsen med å gi ut en CD som ikke funker?
Jeg ringte support som heldigvis ga meg et brukernavn og passord, og snakket engelsk.


Alt i alt en spennende uke!
På den positive siden har det vært tegn på at våren er på vei. Idag var det 19 grader, superlummert og regnbyger. Minnet meg veldig om Bergen, spesielt når jeg gikk gjennom bakgatene på vei hjem idag.


Bilder:


Ida Marie har det morsomt


"Ja, jeg er bekymret for verdensfreden også"


Kontoret vårt fra motorveien


Blokker donert fra tsjernobyl

Dette er noe av det tøffeste jeg har sett på en stund.

love’s
the blanket on the floor and on
your shoulders, face forward now,
out of danger, you must
warn the others, Corey Feldman.

Spring is like a perhaps hand
(which comes carefully
out of Nowhere) arranging
a window, into which people look (while
people stare
arranging and changing placing
carefully there a strange
thing and a known thing here) and

changing everything carefully

spring is like a perhaps
Hand in a window
(carefully to
and fro moving New and
Old things, while
people stare carefully
moving a perhaps
fraction of flower here placing
an inch of air there) and

without breaking anything.

Mmm, vår. I fjor på denne tida blåste man, Bestemor Skogmus-aktig, fra skilt til hushjørne langs Kifissias Avenue mens dommedagsregn høljet ned. I år, derimot, er det steming for State River Widening og ee cummings

Idag fikk Cecilie og jeg kameraet vårt igjen. Det har vært til reperasjon siden desember ifjor og har vært savnet fælt. Nå som vi har kameraet igjen, blir det garantert flere bilder på unutterable.
Sammen med kameraet, tok Erik også med brunost og norvegia. Så nå blir det glade dager med boller og brunost hjemme ;)

PS! Det var 16 grader idag, og det føltes som en skikkelig vårdag når BT og jeg gikk hjem fra jobb.



Utsikt mot OL stadion i solnedgang.


En ensom bamse som gjemmer seg bak et tre.


Et utrolig stort hull. Kanskje det er der alt rotet havner før OL?


Test av kameraet sitt natt-modus.

Gimpmobile #2:

En sporadisk serie hyllester til Athens bilpark.

Lost in La Mancha er er en trist og artig dokumentarfilm om Terry Gilliams forsøk på å lage film av Don Quixote. Trist fordi et lovende prosjekt kollapset; artig fordi så mye gikk så spektakulært galt at dokumentaren blir for farse å regne. Sykdom, syndeflod og det spanske flyvåpenet var kun tre av landeplagene som rammet det tilsynelatende skjebnedømte prosjektet.

For aller best uttelling: Se Lost in La Mancha rett etter The Hamster Factor om innspillingen av Twelve Monkeys (og inkludert på DVD-utgaven). Her ser man Gilliam seile inn i en storm av nesten samme styrke men komme (praktisk talt) helskinnet gjennom. De to dokumentarene er laget av samme team, som i begge tilfeller har nytt unike mengder tilgang og frihet.

Noen knuste ruta, de reparerte den med papir. Noen brant papiret, de lot det være slik.

I dag (søndag) er siste dag i den greske karnevalsuka, og gateselgerne stresser med å bli kvitt komediehattene sine. Mandag er en slags bisarr nasjonal fridag kalt "renhetsmandag," som først og fremst involverer at alle samles for å fly drage.

Gimpmobile #1:

Den første i en sporadisk serie hyllester til Athens fantastiske bilpark.

Noen interessante lenker:
>>William Gedney photographs and writing
>>Jan Steen
>>Ancient Greek cities
>>Wernher von Braun
>>Rafael

Denne uken (som ganske mange før den) har inneholdt enorme mengder verdensbygging. Dette vil si at vi (jeg, Claus, Trond og en greker kalt George) plasserer elementer ut i verdenen som skal huse Darkfall. Alt fra hytter og huleinnganger til steiner og trær plasseres ut av oss, mer eller mindre manuelt. Det er ganske slitsomt arbeid, spesielt siden vi er nødt til å holde et høyt tempo dersom framdriften skal være god nok. Men er det artig? Helt klart, selv om (fordi?) det et er en del av jobben som ikke faller like lett for meg som rent designarbeid gjør.

Nine dayes they fell; confounded Chaos roard,
And felt tenfold confusion in thir fall
Through his wilde Anarchie, so huge a rout
Incumberd him with ruin: Hell at last
Yawning receavd them whole, and on them clos'd,
Hell thir fit habitation fraught with fire
Unquenchable, the house of woe and paine.

(Fra Paradise Lost). Disse fallende englene står utenfor hovedkvarteret til mobilleverandøren Telestet.

Idag er tredje dagen vi har vært uten varmt vatn. Det begynnte å snø på torsdag, og det ble kaldt fredagen. Når jeg skulle ta meg en dusj før jobb var det ikke noe varmt vatn i springen.
Vi har varmtvannstank på taket. Det høres rart ut, men siden vi bor i Hellas der det er varmt og sol hele året (..), har vi en varmtvannstank som drives av en kombinasjon mellom solpaneler og vanlig strøm. For å få tilgang på solstråler står tanken på taket, der snøen og vinteren har vært de siste dagene.
Idag er det mildere, så vi håper på vann iløpet av kvelden, eller imorgen tidlig.
Det hadde vært greit å slippe å koke vatn for å vaske seg eller låne dusjen til Henning enda en dag.

En bra ting med det som skjedde er at jeg kom meg opp på taket i et fåfengt håp om å få tint opp rørene.
Når jeg var der oppe så jeg faktisk havet nede med Pireus! Utsikten er veldig bra der oppe, så jeg må nok opp en tur og ta bilder når jeg har kamera.

Som vanlig gikk vi ut for for å drikke øl på fredag. Det viste seg imidlertid at vårt faste startsted, Beer Academy, holdt stengt, sikkert fordi de ansatte lå døde i en skavl etter tapre men fåfengte forsøk på å komme seg på jobb. Svært mye har vært stengt i Athen på grunn av snøværet, inkludert de fleste butikker, metroen, og de rosa gratisbussene som frakter folk rundt i forstedene.

Uansett, vi prøvde oss litt lenger bort i veien, på et eksepsjonelt uhipt utseende sted kalt Beer & Business. Der holdt de åpent, selv om varmeovnene åpenbart ikke fungerte optimalt, og temperaturen holdt seg rundt 13-14 grader kvelden gjennom. Men vi holdt ut, og seriedrakk Beer & Business tomme for ølsorter, inkludert den nye folkefavoritten, La Goudale. Det ble etter hvert tydelig at planen til Beer & Business involverer å ha ca. fire flasker av hvert slag for dermed å kunne presentere en like imponerende meny som naboen, Beer Academy.

På vei hjem sørget glatte sko for at jeg gled rundt som en curlingstein som har falt i hendene på onde og katastrofalt sinnsforvirrede kostere.

Vi satt og spilte rollespill i går når Henning sa "jeg lurer på om det snør ute." Etter en kjapp kikk ut vinduet kunne vi fastslå at det ikke bare snødde, men lavet kongelig. Siden har det fortsatt kvelden, natten og morgenen gjennom, og nå er det unntakstilstand i Athen. Gatene er tomme for biler, varmtvannet har frosset i rørene, og ingen har helt fått kommet seg på jobb. Det er litt som i filmen 28 Days Later, bortsett fra at folk ikke har begynt å gnage ansiktene av hverandre enda.

Ricki i snødrev rett utenfor leilighetskomplekset vårt.



Henning filmer snø.



Dette appelsintreet (i hagen vår) var nok i overkant tidlig ute med fruktene sine.



Diplomis løp fram og tilbake på denne murveggen og mjauet; han sleit litt.



Dette er toglinjene ned til byen.









Dette er Skoda-utsalget som er på bakkenivå i samme bygning som jobben.

Dame i Zorrodrakt på moped. Noen ganger er uvitenhet en gave.

Interessant og/eller artig denne uka:
>> A Big Theory Of Culture - A Talk With Brian Eno
>> Moscow subway of which all Russians are proud
>> Blind Date, lederhosen and me (Harmon Leon)
>> Abstract expressionist (Paul Auster)
>> The Cooldige Era and the Consumer Economy 1921 - 1929

Denne uken gikk jeg gjennom alle tekstene som skal ut på det nye nettstedet til Darkfall, og redigerte dem på til dels tunghendt vis. Noen av tekstene var utdaterte, mens andre var best egnet til internt designbruk, og for lange og detaljtunge til å gjøre seg på nett. Det var en ganske hard sjau å hamre tekstene i form, men jeg tror det var verdt det.

Ellers: Jeg så Kurosawas film Red Beard (1965) i dag. Den handler om en autoritær men dyktig og varmhjertet lege, og om hvordan holdningene og handlingene hans påvirker landsbyen han virker i. Slik jeg så den, sier denne filmen at omtanke ikke stopper hos første mottaker, og at ren, uselvisk godhet tilhører menneskets register. Toshiro Mifune var briljant som landsbylege Rødskjegg; Kurosawas regi nesten smertefullt vakker.

Ellers, del 2: Jeg fikk endelig sett The Atomic Café, en dokumentarfilm som består av propagandafilmer laget i forbindelse med det amerikanske atomprogrammet spesielt og den kalde krigen generelt. Skikkelig artig, dypt tragisk, og mer absurd enn noen fiksjon om temaet, inkludert Dr. Strangelove. Det er, for eksempel, helt utrolig å se Krustsjev og Nixon holde felles pressekonferanse, og vite at disse KOMPLETTE GALNINGENE satt med pekefingeren på hver sin dommedagsknapp. Spesielt Krustsjev, ikledd en diger Cowboyhatt og manisk gestikulerende, var helt åpenbart gal som en ugle. Nixon var vel først og fremst en paranoid pillemisbruker som var sandblåst for skrupler.

Bilder fra en forlatt bolig:

Cecilie, Ida Marie og meg var ute og gikk i Marousi området idag. Det var utrolig fint vær, så vi tok noen bilder:


Dame som selger krydder på markedet



Et tre og noen blokker



Utsikt mot pentelli



Ida Marie liker den nye lekematten sin

Bilder fra en nedlagt skole.

Før pleide jeg å sykle endel. Jeg har en sykkel som står på lager i Norge som har vært med meg opp og ned mange bakker og fjell. Sykkelen lot jeg stå igjen i Norge fordi jeg av en eller annen grunn ikke trodde det var fjell her i Hellas.
Sannheten er at det er perfekte sykkelforhold, så lenge man kommer seg ut av Athen.
Problemet er at selv om jeg hadde hatt sykkelen her, hadde jeg ikke kommet meg ut av Athen uansett, siden jeg ikke har lappen.
Så jeg har bestemt meg for å ta lappen her i Athen slik at jeg kan rekvirere en firmabil og kjøre til et sted det går an å gå en tur i fjellet.
Følelsen av å være fanget i asfalt-helvete har økt de siste ukene etter jeg kom tilbake fra Norge, og savnet etter natur har drevet meg inn på sider som:
www.ckavli.com/fotoalbum.html og
www.hordafjell.com

Et par høydepunkter:
Fantastisk natur
Nordnorske fjell

Forrige fredag hadde Cecilie bursdag, så vi bestemte oss for å gå ut og spise. Dette var første gang vi hadde gjort noe alene siden Ida Marie ble født. Henning og Nina var veldig snille og passet Ida Marie for oss.
Cecilie hadde ikke vært på taverna siden mai ifjor, delvis siden Cecilie var i Norge fra mai til september ifjor for å føde, men mest fordi at 70% av befolkningen i Hellas røyker; sjansen for at man blir sittende ved siden av en gresk storrøykerfamilie som prøver å tåkelegge lokalet, er veldig stor. Den sjansen vil vi helst ikke ta hvis vi skal ha med oss Ida Marie på snart 6mnd.
Så, vi gikk til en taverna på Marousi. Det så mistenkelig tomt ut i det første rommet man ser fra gaten, og vi begynte å lure på om de 2-3 personene som stod i hjørnet var de eneste gjestene. Vi så ikke nærmere på dem, og satte oss inn i hovedrommet, som var halvfull, og bestillte mat.
Det var jævlig dumt. Ikke å bestille mat, men å ikke se nærmere på de luringene som var i det andre rommet. For sånn ca. 2 minutter etter vi fikk maten (som var helt grei) servert , begynnte det å ule i lokalet.
Cecilie lurte på om det var en dårlig kasett eller noe, for den personen som ”sang”, hadde ikke klart å holde en tone for å redde Akropolis engang.
Det er det mest grusomme jeg har hørt i mitt liv. På toppen av det hele var sannsynligvis alle instrumentene ustemte, og de spillte greske folkesanger..

Vi spiste opp og gikk, og når vi kom ut regnet det. Men det var jo kjekt å være ute sammen selv om vi måtte skrike for å høre hverandre.

Luna Park er et lokalt tivoli som holder åpent hver dag, hele året. Om dagen fyker godt innpakkede småunger rundt i pariserhjul og radiobiler mens mor og far følger fornøyde med. Om kvelden forvandles Luna Park til en romantisk klinesone for ungdom som tar seg en pause fra klubbene, fast food-bulene og kinosalene på og rundt Village Center.

Tidligere i dag så jeg 80-tallsklassikeren Big Trouble in Little China på DVD. Godt skjult blant ekstramaterialet lå musikkvideoen til tittellåten, som framført av The Coup De Villes, et band som ble frontet av regissør John Carpenter (vokal og bass) og et stygt, skjeggete lite skautroll som hopper opp og ned mens det hviner hjerteskjærende (vokal og synthesizer).

De bytter på å synge, noe Carpenter gjør i en anstrengt amatør-bass som involverer at han huler leppene for å høres ekstra morsk ut, mens synthesizertrollet bare hviner så høyt det klarer.
Refrenget går slik:
Carpenter (morsk liksombass): Big Troublllle...
Synthesizertrollet (frenetisk hvining): In Little China!!!!!
Carpenter (morsk liksombass): Biiig Troublllle...
Synthesizertrollet (frenetisk hvining): In Little China!!!!!

I videoen befinner The Coup de Villes seg i et slags redigeringsstudio hvor monstre fra filmen manifesterer på monitorer samtidig som det pøses på med fargerike redigeringseffekter. Etter hvert ser vi også bandet rocke rundt på en scene, og i disse sekvensene strener Carpenter rundt ikledd en pastellfarget magikerkutte og sjalusimønstrede neonkriger-solbriller av svart plastikk. Det er det mest latterlige kostymet noen voksen mann (38) noensinne har hatt på seg frivilig og utenfor sirkus. Jeg vet ikke hvor mye kokain John Carpenter glefset i seg på midten av åttitallet, men hvis denne videoen er noe å dømme etter: ∞.