I 1979 stod alle stjerner katastrofalt riktig, og Tyskland gulpet Dschinghis Khan ut over Europa. Dette bandet kombinerte Village People's garderobe og Boney M's musikk med nedarvet tysk ukulhet, og lagde svulstig disco som er så ubønnhørlig grusom at den står uten sidestykke i musikkhistorien.
Man skulle tro at et band som tar på seg mongoldrakter og synger "Ho! Ha! Dschinghis Khan!" i Grand Prix begynner på bunn, og at det ikke kan mudder-åle seg lenger ned i avgrunnen. Men joda. Etter å ha leid inn en uovervinnelig armada av sukker-strykere, og med deutschmark i blikket, gikk Dschinghis Khan i studio for å kjøre flere historiske temaer gjennom djevelens egen diskokvern.
Resultatet ble en rekke kanon-fryktelige, supersvulstige epos, som for eksempel: Ivanhoe, Tut Ankh Amon, Mata Hari og Aladin. For ikke å snakke om den lydeffektdrevne låten Samurai, og et seks minutter langt rockeopera-aktig stykke kalt Roma.
Med oppskriften spikret, planla nok Dschinghis Khan å begrave verden i en syndeflod av tema-disco sydd over samme lest. Heldigvis døde disco før det gikk så galt, og medlemmene av Dschenghis Khan krabbet sidelengs, som slimete mareritt-skapninger, ut av rampelyset.
Men de rakk å etterlate seg en oeuvre som er unik i både musikkens og grusomhetens historie. Senere generasjoner med dårlige band kommer for alltid til å trekke oppgitt på skuldrene når de konfronteres med Dschenghis Khans discoversjon av What Shall We Do With the Drunken Sailor? Det er rett og slett ikke mulig å lage noe som er like fryktelig.
Essensiell lytting:
1) What Shall We Do With the Drunken Sailor?
2) Rocking Son of Dschingis Khan
3) Roma (vent på mandolinbrekket, om du kan)
4) Rocky Marciano
5) Samurai
