Nå som toppformen er historie, og litt for mange formingslærerinner digger ham, er det lett å glemme at Paul Auster rocket tungt når han var på topp. Jeg fikk en påminnelse av In the Country of Last Things, en trist og mediterende bok fra 1988, hvor nederlagsdømt kjærlighet blomstrer på tross av tårnende odds i en medio-apokalyptisk framtidsby. Auster tar selvsagt også noen runder på sin mest avholdte kjepphest - tilfeldighetenes onde flipperspill.

Ikke fantastisk, kanskje, men full av overraskelser, og like vakkert skrevet som alltid. Auster er en fyr som jevnlig lapper til deg med den språklige gummihammeren.

Ellers leste jeg nettop ferdig The Great Nation, en murstein av en historiebok om Frankrike på 1700-tallet. Til dels veldig bra, men den ble en aldri så liten albatross rundt halsen min etter hvert. Jeg har vel holdt på med den siden sent i mai, eller noe? Til gjengjeld stiller jeg nå mye sterkere dersom noen putter en pistol mot tinningen min og forhører meg om franske samfunnstrender og økonomiske tendenser i tida mellom Solkongen og Napoleon.

Jeg og broren min Sølve var på Santorini i helgen. Siden jeg ikke har kamera om dagen, har jeg skrevet ned de tre beste fotografiene jeg ikke tok mens jeg var der:

1) En veldig liten båt kommer vaggende rundt neset med gresk etnopop remjende fra lite stereoalegg som er skrudd opp til elleve. Det er en fiskebåt i miniatyr, kanskje laget for en eksentrisk innfødt som liker å plaske rundt i calderaen og fiske én blekksprut av gangen. Vannet er ultramarint og nesten helt stille; små bølgebrytninger skaper linjer som i nybrudt stein. Det er et hav av flytende lapis lazuli og den lille båten humper muntert over det mens den sender kjip musikk mot turistene som venter på solnedgangen.

2) Det er midnatt og vi er på vei opp de hvite steintrappene; på vei til landsbyen for å finne grekere som feirer seieren over Frankrike. Til venstre for oss sender halvmånen en tykk stråle av kaldt lys ut over calderaen og tvers gjennom vulkanøya Thirasia. Månelyset skalpell-skjærer ut den lille landsbyen på øya, og henger den opp som et slott fra en feberdrøm.

3) En aldrende dalmatiner ligger og dorsker seg på en lav mur mellom to butikker. Den ser ikke ut til å ense at en jevn strøm av turister bråker og peker seg forbi, ofte kun centimetre unna. Men så, helt uten forvarsel, spretter den opp mot en passerende dame, som reagerer med å rope høyt mens hun skvetter bakover som en lubben gresshoppe. Dalmatineren, som ikke har laget en eneste lyd, legger seg rolig ned igjen når den er ferdig med å skremme. I løpet av oppholdet ser vi hunden gjenta denne adferden flere ganger, ofte med spektakulære mengder skremming som resultat.

Nå har jeg installert et bildegalleri. Istedenfor å legge ut masse bilder på forsiden kommer jeg nå til å oppdatere galleriet, og fortelle om det på forsiden.

Jeg har lagt ut noen nye bilder av Ida Marie som poserer med caps og solbriller.
Det ligger også et fint bilde av en smeltet lypsyl i en brødrister!

Her er lenke: Rickis bildearkiv

Det er lagt inn lenke til høyre på siden også.

-Ricki

Det funkes rundt med store støvler når Chevrolet presenterer sin line-up for 1974. Ikke gå glipp av spor 3, Corvette, eller spor 8, Vega.

Brazzaville lager spradende, kontrabassdrevet svindlerjazz med sydlandsk snitt på dressen. Bak de arrogante Copacabana-rytmene lurer tekster om ødelagte mennesker som vanker i en bar som kanskje var Panamas kuleste på femtitallet, men som nå er lite mer enn en nedslitt påminner om late dager langs strandpromenaden når vi alle var unge.

Jeg vet lite om biler men jeg vet at Pontiac Star Chief er et bra navn på en. Det hadde selvsagt vært enda bedre hvis det dreide seg om en samtidsbil, og ikke en fra 1955.

I Nord Korea har myndighetene baller.
De framsynte politikerne der borte fant ut at de utrolig irriterende ringetonene noen folk har, og problemet med folk som har på ringelyden i kinosaler, faktisk kan fjernes.
Løsningen på alle mobil-irritasjoner er kommet:
Klikk her for mer informasjon!

Jeg håper at jeg ikke ligger pyjamasdød i 20år. !

Noen ganger gjør man idiotiske ting som man i ettertid finner ut var ganske genialt. Jeg ble rammet av et slikt sjeldent anfall på torsdag.
Peter og Tone med ungene reiste fra Norge på Kreta på torsdag, for å være der i 1 uke. Vi hadde snakket om at meg og Cecilie og Ida Marie skulle være med, men det blir ikke noe av.
Ikke før jeg satt på jobb på torsdag og fant ut at meg og familien hadde hatt utrolig godt av å komme oss vekk fra byen litt for å slappe av.
Jeg ringte Alberto som fikser reiser for oss. Han ordnet ting, og endte opp med å skaffe oss et hotell 200meter ifra hotellet til Peter m/familie.

Så vi reiste på lørdag og kom igjen ikveld. Her er noen feriebilder:


Utsikten fra balkongen til leiligheten



Stiene mellom leilighetene, med blomster.



Strand mot øst



Strand mot vest



Ida Marie tester vatnet



Ida Marie liker vatn



På taverna med utsikt. Tone, Sofie, Peter og meg



Taverna med utsikt. Litt av den fine utsikten.



Taverna med utsikt. Sofie i solen.



Taverna med utsikt. Skumringsutsikt.



Taverna med utsikt. Cecilie smiler og Ida Marie sover.



Ida Marie vil ikke hjem.

>> The Bridges of New York

Ved siden av Tom Wolfe og (mer kontroversielt) Sid Lowe, er Hunter S. Thompson den journalisten som har gledet meg mest opp gjennom. Han er (eller, mer korrekt, var) en språklig driblekunstner som kombinerte Maradonas ferdighetsnivå med Steve McManamans ordning rundt på vingen. Han var best når han virkelig var ute på oppdrag, som i Fear and Loathing on the Campaign Trail, hvor han angrep Richard Nixon med subtiliteten til en forulempet rottweiler.

Jeg har selvsagt visst lenge at Thompson er gal, men det gikk opp et forsinket lys for meg i går kveld, når jeg så gjennom dokumentarmaterialet på Criterion-utgaven av Fear and Loathing in Las Vegas. Thompson er ikke bare en løs kanon med dop-appetitten til en feit unge med nøkler til pølsefabrikken, han er en psykopat som gjør livet surt for alle han treffer; en bølle som rutinemessig truer til seg viljen sin, og som ser ut til å nyte å intimidere folk.

Det er på grunn av ting som dette at jeg sjelden leser biografier. Thompsons journalistikk har ikke blitt noe dårligere siden i går, men jeg kommer til å slite med å skille mann fra ball.

16 Horsepowers forrige skive, Folklore, var en småkjedelig, fotgjengersk skuffelse. De perfeksjonerte sin vievannsdynkede dommedagsmusikk på Secret South, men så virket det som om bandet gikk tomme for gammelkristen svovelkraft.

Kanskje ikke så rart, skulle det vise seg, siden bandets hovedpredikant, David Eugene Edwards, har begynt å bruke de beste låtene sine på et sideprosjekt kalt Woven Hand. Sistnevnte bands første skive (også kalt Woven Hand) er veldig bra, og en andreskive er "meldt på Gratishaugen," som de sier her nede i Hellas.

I beita for verandavennlig sommermusikk? Sjekk ut disse kaliforniske skrotnissene. Debutskiva deres er akkustisk drevet, melankolsk og sjørøverfull av søte små melodier.