I 1204 ble Konstantinopel
inntatt og plyndret av korsfarere som strengt tatt burde holdt stø kurs mot Egypt, men som i istedet ble lurt med på en realpolitisk sirkelfinte av beinslu venezianere. Riddernes erobring utartet såpass at paven
fortsatt sier unnskyld åtte hundre år senere, og Konstantinopels første fall var begynnelsen på slutten for Byzants, det gamle øst-romerske imperiet.
Vest-europeerne etablerte et
nytt og pavetro regime i Konstantinopel, samtidig som ortodokse grekere grunnla arvtagerstater i bysantinske provinser. De fleste av disse rikene ble kortlevede, men et av dem,
Trebizond, blomstret i århundrer, og dets storhetstid kan regnes som gresk kulturs siste gyldne øyeblikk i middelalderen.
Takket være sin
gunstige beliggenhet langs Svartehavets sørkyst, ble Trebizond et knutepunkt for handel med østen. En
lang rekke keisere brukte pengene handelsvirksomheten genererte (samt strategisk bortgifting av døtre) til å
holde Trebizond uavhengig fram til 1461, på tross av at befolkningstallet forble lavt, hæren liten, og naboene
skumle.
Trebizond ble grunnlagt av
adelsslekten Comnenus, som tidligere hadde fostret flere bysantinske keisere, og Trabizondiske statsoverhodet ble gjerne omtalt som The Comnenus. Nasjonens flagg var en gylden ørn mot rød bakgrunn.