Idag er det Clean Monday.
Tusenvis av ivrige grekere drar ned til byen for å styre dragene sine opp mot de store høydene, og antageligvis rengjøre litt.
På en av høydene i nærheten av Akropolis var det et salig kaos av skrikende unger, styrtende drager, og jamrende gresk musikk.
Artig og skremmende på samme tid.

Ved første vårtegn griper Johnny Greker øksa og går ut for å rad-kviste trærne på eiendommen sin. Det er sikkert en god grunn til at han gjør dette, men de er uansett et trist syn, de knoklete, greinløse trærne som ellers kunne stått med vårklærne på.

I går satt jeg i min leilighet i nord-Athen og drakk rom mens jeg leste Dag Solstads roman 16.07.41 og hørte på stoner-sirupsrockerne i High on Fires nye plate, Blessed Black Wings. Underveis slo det meg at det nok var første gang noen underholdt seg selv med akkurat denne bein-eklektiske kombinasjonen av fritidsaktiviteter. I stedet for å føle barnslig glede over denne observasjonen, ble jeg fylt av en skuldertrekkende tomhet som grenset til oppgitthet.

Foran meg ligger en treløs og skrinn brakkmarksslette som er klemt mellom OL-anlegget, motorveien, og ymse næringsbygg. Tidligere stod det rundt tjue bikuber på området, men nå har forstadsrøkteren enten gitt opp eller flyttet koloniene til mer pollen-intense trakter.

En stor, svart løshund luntet nettop ut mot hjertet av sletta. Som om den var utstyrt med passer, linjal og kart fra Teknisk Etat, la den seg ned på områdets eksakte, hardt matematiske midtpunkt. Nå ligger hunden der og sover, og man kan nesten se linjene som strekker seg fra den og ut mot slettas geometriske ytterpunkter.

Langs en av mine foretrukne migrasjonsruter ligger et gatekjøkken som selger pølser, souvlaki, og et ukjent antall andre fett-intense kjøttretter. Denne bua kan luktes på to kilometers avstand, og omkranses av en nær håndgripelig, skimrende tåke av fett og fritering. Det blotte øre fanger praktisk talt opp lyden av arterier som smeller igjen hvis du så mye som ser inn i dette gatekjøkkenet når du går forbi.

Når jeg gikk hjem klokka tre natt til i dag, sto en fullstendig istykker-skambanket varebil parkert utenfor dommedags-gatekjøkkenet. Inne i den satt to trøtte typer i tyveåra og glefset i seg hver sin feite jævel av en souvlaki gyro. Det fikk meg til å tenke: Hvilket katastrofalt, forvridd oppdrag var de ute på? Midt på natten, i en varebil som kun var en slurvete parkering unna statusnedgradering til 100% bulk? Hente noe, reparere noe, stjele noe, lage noe?

Når jeg skriver dette har jeg akkurat spist en porsjon kylling med brokkoli og ris fra China's Fantasy, en av Athens bunnløst utallige matleveringsoperasjoner. Uansett om du bestiller hanesteik, gyros eller pizza, leveres maten fra disse stedene av en greker på liten moped med varmeboks bakpå, og man kan trygt si at disse ekvipasjene 1) setter sitt preg på bybildet og 2) er med på å gjøre Athen-trafikken til en artig utfordring for bilister. Mopedbudene tråkler seg gjennom bilkøer som om de var gravide eksos-insekter med los på bassenger fulle av pollen, og sørger for at folk får varm mat levert i løpet av en drøy halvtime, selv når de mer konvensjonelle delene av trafikken står bom stille.