Noen ganger er det som om virkelighetsprosjektøren for nord-Athen slår seg vrang og hoster opp anomaliteter. På vei hjem i natt, for eksempel, så jeg tre personer som helt åpenbart hørte hjemme i andre filmer enn den merket Marousi, natt til søndag:

1: Midt i en ellers tom park sitter en dresskledd fyr på en benk. Et halvt dusin gatelykter har kongregert rundt et kryss i parkens hjerte, og mannen er badet i blekt oransje lys. Han holder en hånd på en stresskoffert til høyre for seg, og følger meg med øynene når jeg går forbi.

2: En fyr med rufsete, kort rødt hår går ned en stille bakgate preget av velholdte bygårder. Han er ikledd en en hvit og svart college-jakke fra 1955, og kombinerer unormalt lange armer med en litt lutende, framoverbøyd kroppsholdning. Det samlede inntrykket er neandertalsk, som om noen tinte opp en steinaldermann på femtitallet og kledde på ham en jakke, for deretter å fryse ham ned igjen. Mannen beveger seg med merkelig brå og overdrevne bevegelser, og rett før jeg tar ham igjen, snur han og går med hastige skritt tilbake forbi meg.

3: I det jeg runder det siste gatehjørnet på veien hjem, møter jeg en svær feit goth i trenchcoat. Han har stappet pølsehendene sine ned i digre lærlommer, og svever rakrygget ned den treflankerte alleen. Jeg merker meg at, selv om han er greker, har han sett seg nødt til å farge hår og skjegg enda litt svartere.

The mazes
made by time
all vanish

(Only the desert
remains)

The heart
from where desire springs
vanishes

(Only the desert
remains)

The dreams of dawn
and kisses
vanish

Only the desert
remains.
The undulating
desert.

Federico García Lorca

The Boat Lullabies

Foran en skobutikk i Athens travleste handlegate ligger en hund og sover. Den har kjakene solid plantet på brostein, og labbene er henslengt i en slags løpspositur, som om den duppet av midt i jakten på et eller annet. Folk skritter rutinert rundt hunden, som ikke lar noe distrahere fra en sannsynlig souvlakibonanza utenfor en av drømmelands mange tavernaer.

Skobutikk-hunden er beviselig ganske slapp og harmløs nå, men arr i en lubben flanke antyder at den er en faktor å regne med når natten kommer og søppelbøtte-fus nok en gang skal etableres på gamlemåten.

Rundt om i Athen ligger utallige gatekrigere som denne og lader batteriene, og de ligner til forveksling på hverandre. Tusen generasjoner med tilfeldig, opportunistisk parring i mørke smug har frembragt en stuttbeint og ugrasiøs, men ganske kraftig hundetype med korthåret, gulbrun pels. Vi snakker vel om et slags Herr-Hansen-fra-regnskap fellesnevner-gjennomsnitt av alle hunder som noen gang har stukket snuten innom kjøter-genpoolen.

Groping back to bed after a piss
I part the thick curtains, and am startled by
The rapid clouds, the moon's cleanliness.

Four o'clock: wedge-shaped gardens lie
Under a cavernous, a wind-picked sky.
There's something laughable about this,

The way the moon dashes through clouds that blow
Loosely as cannon-smoke to stand apart
(Stone-coloured light sharpening the roofs below)

High and preposterous and separate—
Lozenge of love! Medallion of art!
O wolves of memory! Immensements! No,

One shivers slightly, looking up there.
The hardness and the brightness and the plain
far-reaching singleness of that wide stare

Is a reminder of the strength and pain
Of being young; that it can't come again,
But is for others undiminished somewhere.

Philip Larkin

I kategorien ondeste flagg, må selv de mest ambisiøse fascistdiktatorer gi tapt for Angola.

Bring Your Camera er en samling lysbilder fra femtitallet, som lett var det 20. århundres kuleste tiår. Pass på at du får med deg hele galleriet og ikke bare den siste ukas oppdateringer.

Lost Bands of the New Wave Era

Svakt skuespill, svulstig dialog, patetisk dødsseriøse voiceovers... Hvis man kun ser på ingrediensene, ble Dust Devil velfortjent ignorert når den kom ut i '92. Men: det er noe ved denne filmen (om enn noe litt uhåndgripelig) som gjør at helheten faktisk er større enn summen av delene.

Dust Devil foregår i en øde ørkenregion av Namibia, hvor gruvene legges ned i tur og orden, og hvor kun de mest tiltaksløse ignorerer det faktum at hjembyene deres er dødsdømte. Den nesten postapokalyptiske regionen hjemsøkes i tillegg av en katastrofal urinnvåner - en slags ørkenånd som med sykliske mellomrom tar menneskeham for å høste sjeler.

Dust Devil beskriver ørkenåndens nyeste Namibia-turné med gravalvor og hard bruk av rødfilter. Resultatet er selvsagt tåpelig på mange nivåer, men samtidig slås man av den nesten etsende misantropien som formidles. Dust Devil er en tvers gjennom mannevond og hatefull film, og det kan ikke være mange ganger i filmhistorien at en så ubesudlet negativ visjon har nådd hele veien fra konsept til (såvidt) distribusjon.

Takket være fildeling, er det for første gang siden VHS temmelig enkelt å skaffe seg denne gladfilmen.

I Fahrenheit kontrollerer man både morder og politi gjennom etterforskningen av en drapssak med okkulte røtter. Spillet foregår i en stemingsfullt nedsnødd utgave av New York, og som tittelen antyder, synker temperaturen i takt med at handlingen tilspisser seg.

Rent spillteknisk er Fahrenheit en merkelig sjangerhybrid, med eventyrseksjoner som er så enkle at de knapt kan oppfattes som mer enn transportetapper, og malplasserte actionelementer av Parappa-skolen som du pliktskyldigst må gjennomføre samtidig som du ser kuttsekvenser.

De gode nyhetene er at Fahrenheit forteller en spennende historie som til alt overmål er temmelig moden i formen, noe som har blitt sjelden vare etter at eventyrsjangeren vandret heden tilbake i '96-'97. Det franske utviklingsteamet holder dessuten nasjonale tradisjoner i hevd når det gjelder ukonvensjonell og vakker grafikk.

I går så jeg The Rules of the Game av Jean Renoir. I den filmen er det en skuespiller som ikke bare stjeler alle scenene han er med i, han rygger en varebil inn frontruta til scenene, tømmer dem for alt som ikke er spikret ned, og kjører leende avgårde i god tid før snuten dukker opp. Vedkommende spiller Octave, en klovnete sjarlatan av en elite-franskmann, og det gjør han ved å slenge så liberalt rundt seg med fakter og mimikk at han får Sean Penn til å virke reservert i følelsesscener.

Når jeg sjekket IMDB for å finne ut mer om denne gale mannen, viste det seg at det er Jean Renoir selv som spiller Octave. Dette forklarer unektelig et par ting, som at en fyr i en birolle får lov til å sjørøver-rocke rundt med scener etter eget tempo og forgodtbefinnende.